Nærmere Beskrivelse

Vi har 3 typer almenninger. Statsalmenningene, som er eid av staten, bygdealmenninger som er eid av de som driver jordbruk i bygdelaget og privatalmenninger hvor mer enn 50% er eid av en enkelteier. Denne siste formen er svært uvanlig. Våre 2 almenninger er bygdealmenninger og har til sammen (ved utgangen av 2012) i overkant av 1.100 eiere/ bruksberettigede.

Almenningene ble til lenge før vikingtida. Dette er et av de eldste kjente rettsinstitutt i norsk historie. Den skriver seg tilbake fra landnåmstida, da områdene som bestod av skog- og fjellområder mellom bygder og grender ble sett på som allemannseie. Her kunne alle hente det de trengte av ved og tømmer til hus, ha dyr på beite, setre og drive jakt og fiske. Dermed oppstod ordet almenning. Bøndenes bruksrett på almenningene er beskrevet i Frostatingsloven fra 900-tallet og videreført i Magnus Lagabøters lov fra 1277, hvor det står at så skal almenninger være, som de alltid har vært.

Da Harald Hårfagre samlet Norge til et rike, ble hele landet kalt kongens eie. Bøndene følte at odelsretten ble tatt fra dem, og den ble gitt tilbake av Håkon den gode, som tvang bøndene til å betale skatt, og lanserte slagordet : Hva ingen eier, eier Kongen.

Slik ble disse områdene kalt for Kongealmenninger. Det var områder utenfor de etablerte  gårdene, og de ble brukt i fellesskap av folk i bygda til  beite, sæter, jakt, fiske og trevirke. Selv om bygdefolket hadde sine bruksretter i almenningene så regnet kongen seg som eier av dem.

Etter mange kriger som Danmark-Norge førte på 1600 tallet var statskassa slunken. Mye offentlig eiendom ble solgt, deriblant mange almenninger.

Tilbake